| The battle of Overdale |
Okkupasjonen, som ble organisert av “le Comité des sans-emploi”, var ventet på forhånd og politiet hadde tidliger skrytt i avisa La Presse av at deres kilder hadde avslørt hvor okkupasjonen ville finne sted. Dette skulle altså vise seg å være reinspikka pisspreik, politiet hadde ingen anelse om hva som kom til å skje.
Okkupasjonen startet med et demonstrasjonstog fra Carré St-Louis og samlet rundt 500 mennesker, før den snirklet seg vei inn mot sentrum av Montreal. Organisatørene hadde sett seg ut flere objekter langs ruta i tilfelle politiet mot formodning skulle være flinke til å gjette. Gruppen “Comité des sans-emploi” har ikke noe for å søke om tillatelse fra hverken politi eller annen myndighet, så ordensmakten hadde ingen anelse om hvor folkemengden var på vei - så mye for politiets informanter. I forkant av marsjen forsøkte tre uniformerte griser å komme i tale med lederne for opptoget, men måtte dra med uforrettet sak da de nektet å snakke med en firbeint lodden fyr i bånd.
Folkemengden tok til gatene og økte i omfang under den halvtimes lange turen, mens lydannlegget pompet ut (stort sett) fransk hipp-hopp og pønk. Som om ikke dette var nok sørget the Anarcist Marching Band for rytmer på trommer og symbaler, og en stund ble disse akompanert av en storm av ulende bilalarmer.Marsjen tokk en symbolsk stopp utenfor det fasjonable Ritz-Carlton hotellet, og lot taggerne få tid til å dekorere strøkets butikkvinduer med sine oppriktige meninger, før den førtsatte til hjørnet av Mackay og Rene-Levesque hvor destinasjonen omider ble anonsert. På veien hadde opptoget passert opptil flere egnede objekter, deriblandt et gammelt og forlatt teater på hjørnet av Mackay og St-Catherine, men målet var altså en treetasjers bygning på Overdale street. Enkelte løp straks frem og begynte å røske i platene forran vinduer og dører med bare hendene, mens andre var godt forberedt og dro frem verktøy som hammere og kubein, til og med et par stiger dukket mirakuløst opp fra intet. Aksjonistene tokk seg snart inn i bygningen og etter kort tid var bannerene stiftet på plass og en over hovedingangen hevder at “Bolig er ikke luksus, det er en rettighet!”. Food Not Bombs og People`s Potato organiserte et utendørs-kjøkken og snart var festligheten i gang. Nabolaget ble mildt talt overrasket over alt oppstyret og enkelte uttrykte forargrelse over slik frekk fremferd, mens andre igjen støttet aksjonen med både utsyr og vann. Politiet var hele tiden til stede, om enn på avstand, men syntes å ha blit tatt på senga med hensyn til lokasjon og omfang. Huset på Overdale street er det eneste gjenværende av et helt kvartal som ble revet for å gi plass til parkering for tilskuere på ishockey-kamper. Bygningen ble spart da den i sin tid skal ha vært hjem til Lois Hippolyte Lafontaine, men er for enkelte mest kjent gjennom kampen for å redde kvartalet på slutten av 80-tallet - også kjent som “the Battle of Overdale”.
[squat!net]