Montreal, 2/8, 2001 Okkupasjonen i Overdale Street varte en knap uke. Om aksjonen endte i seier eller tap får være opp til hver enkelt å bedømme.
Sist fredag besatte en større gruppe canadensiske boligaksjonister og hjemløse en historisk bygning i Montreal. Historisk både i den anledning at huset i sin tid hvar hjem for Louis H. Lafontaine, en berømt canadisk jurist og politiker fra tiden før konføderasjonen. Og ikke minst ettersom huset er det eneste gjenværende minne om en tidligere boligkamp (1987-1989), kjent som "Battle of Overdale", som endte med at et helt kvartal ble revet for å lage parkeringsplass.
Planleggingen av okkupasjonen var mesterlig og utførelsen gikk knirkefritt. Politiet kunne ikke gjøre annet enn å stå på sidelinjen og observere Det var almenkjent at det ville komme til okkupasjon , men politiet ante ikke hvilken av montreals mange tomme bygninger aksjonistene hadde i sikte.
Gruppen som holdt til i huset telte nærmere hundre individer og bestod stort sett av yngre mennesker i en beklemt boligsituasjon, men det fantes også eldre unntak - som Jacqueline på 72. Besetterene var fra begynnelsen fast bestemte på å klore seg fast, og man gikk straks igang med å rydde, vaske og møbelere huset som hadde stått tomt i 13 år. På mandagen under okkupasjonen var rundt 200 mennesker møtt opp på huset. enkelte kom i anledning en pønk konsert, andre for å delta på CLACs generalforsamling. CLAC støttet okkupasjonen svært aktivt og donerte 1000 dollars til ett ekstra strømagregat. En gruppe palastinske aktivister organiserte støtte fra fire arabiske restaurant i området, så dietten var overviende i retning midt-østen. Okkupasjonen tiltrakk seg media som ei ruke tiltrekker fluer, på mandagskvelden var det minst fire stasjoner med satelitlink til stede (CTV/TVA, TQS, RDI og CBC), samt flere journalister fra borgerpressen. Dekningen av saken har vist seg forundrings verdig sympatisk, men ett tilfelle ser ut til å ha unsluppet massemedias oppmerksomhet.
En 18 årig okkupant ble på mandag kveld bryskt overfalt av to uniformerte polititjenestemenn mens hun holdt utkikk med walkie-talkie. Hun ble lagt brutalt i jern og slått flere ganger med batong, men snart løslatt ettersom politiet ikke fant walkie-talkien. Desverre var det ingen vitner til hendelsen, selv om et stort sår i pannen og flere skrubbsår på det ene låret taler tydelig om ett ublidt møte med ordensmakten.
Overdale okkupasjonen samlet en mengde pønkere, gateungdom, lokale organisatører og aktivister. Og historier, som den med politi-overfallet, gav den uendelige rekken med nyskjerrige besøkende innsyn i hvordan hvordan livet er på montreals gater. Det ble lagt planer for woork-shops og prosjekter, som forhåpentlighvis vill leve videre selv nå når huset igjen står tomt.
Besetterene hadde i utgangspunktet antatt at bygningen, på grunn av sin historiske verdi, kunne være i eie av "Heritage Canada" - det ville si i myndighetenes eie. Men det skulle snart vise seg at bygningen ennå var eid av overklasse-pampen Robert Landau. Det var Landau som sammen med sin tidligere partner, Douglas Choen, i 1989 raserte over 100 boenheter, for å lage parkeringsplasser for ishockey-fans. Og på onsdagen mottokk politiet en offisiell anmodelse fra Landaus nåværende selskap, Grinch Realities, om å kaste okkupantene ut. Den samme kvelden ble det holdt ett møte mellom en delegasjon fra Overdale-huset og representanter fra myndighetene, derlblant politiet og borgermester Bourque selv. Etter ett langt allmøte bestemte okkupantene seg for å gå med på ett møte for å vinne tid, det ble også insistert på at enhver beslutning etter møtet skulle fattes av det samme allmøtet i fellesskap.
Borgermesteren serverte en dårlig løsning hvor de okkupanten som hadde behov for det skulle inlosjeres i offentlige boliger. Dette ville med andre ord enten bety å stå lang tid på venteliste, eller å snike forran noen som allerde hadde vantet lenge. I følge statistikken er det i dag over 8500 husstander som står i kø for offentlig bolig i Montreal. Det ble også ymtet om mulighet for å opprette et bolig-samvirke, i en bygning som var i myndighetnes eie. Bourques imøtekommenhet kan ikke tolkes som annet enn reint media-spinn for å dekke over tidligere uheldige uttalelser. Den nå så forståelsesfulle borgermesteren hadde få dager i forveien avfeid hele boligproblemet, og samtidig hevdet at det var masse ledige senger på byens herberger for hjemløse. Dette tiltross for at det i Montreal finnes over 15 000 hjemløse, og at herbergene er propp fulle selv på sommeren.
De fleste okkupantene syntes i utgangspunktet ikke særlig godt om borgermesterens forslag, og annså det mest for å være forsøk på skadebegrensning etter noen uheldige uttalelser. Alikevel bestemte man seg, på allmøtet, for å be om ytterligere detaljer rundt forslaget om å danne et bolig-samvirke Og byråd Claire St-Arnaud gikk med på å ha ett nytt møte neste morgen, men ikke uten å minne om at klokken tikket mot en politiaksjon. Okkupantene var selv klare over at tiden ville komme til å renne ut, så det ble gjort visse forberedelser for å forsvare seg mot ett kommende politiangrep. Det ble sikret mat og vann i huset, og samlet meterialer til barrikader.
Torsdag 2 august, klokka 10.00, møttes en kontigent fra Overdale-huset og representanter for de lokale myndigheter på ny. Det var forventet at borgermesteren ville fornye sitt tilbud om å oprette ett slags bolig-samvirke, og okkupantene var i utgangspunktet svært skeptiske til å la seg bondefange av makthaverenes taskenspill. Sunn skepsis til tross, forslaget var det eneste som stod mellom aksjonistene og en politiaksjon.
Som tidligere ble okkupantene tilbydt ett hus som er i myndighetenes eie, et forhenværende ungdoms-rehabiliteringssenter ved navn "Centre d`Accueil Rachel". Tilbudet inneholdet også flere ellementer for å sukre pillen, det ble lovet amnesti til de som flyttet samme dag. Bygningen var fem ganger så stort som huset i Overdale Street, og okkupantene ble forespeilet både selvstyre og husleiefritak.
Slik gikk det til at allmøtet stemte 61 for og 14 i mot å bite på kroken. De som stemte for å godta forslaget så seier i det som faktisk hadde skjedd, en gruppe marginale hadde - gjennom direkte-aksjon - tvunget myndighetene til å gi dem hva de ønsket, at husokkupasjon faktisk hadde oppnåd en form for legitimitet. De som var i mot forslaget følte seg ukomfortable med enhver handel med makthaverene. En av disse betegnet tilbudet som potensiel giftig sukkertøy. Det hersket dessuten en generell motvilje mot å forlate Ovardale Street, et hus de hadde sverget å forsvare. Så mens majoriteten av folka gjorde seg klare til å dra, forberedte andre seg på å bli værende - på trass.
Rundt klokka 20.00, en god stund etter at flyttelasset var dratt, ankom politiet med voldsome styrker - tre fulle busser, i tillegg til oprørspolitiet i sine egne biler. Andre Durocher, politiets presse-talsmann, bablet i vei om privat eiendom, og hevdet at de kjenværende okkupantene var en hard kjerne som ønsket konforntasjon. En aksjonist avbrøt statspropagandaen, og påpekte at ingen skade ble gjort ved å overta ett hus som var stått tomt i 13 år. Snart tokk fire betjenter seg frem til huset og forsøkte å komandere folka ut. da det ikke virket ba de om å få snakke med lederen. Seremonien ble avbrudt av roping i det støtte-demonstranter begynte å danse rundt i gatene. Politiet svarte med å rykke inn og sperre av området, men en gruppe på rundt hundre demonstranter holdt stand på Rene-Levesque og messet "Solidaritet" på fransk. Plutselig stormet opprørspolitiet inn i mengden mens de slo batonene mot sine egne skjold og enhver som ikke løp kjapt nok. En arestasjon ble gjort i denne omgang. Samtidig forsøkte en annen gruppe å benytte samme taktikk på Mackay Street. Et åpenbart forsøk på å fremprovosere opptøyer, og anledning til å bruke utstrakt vold, som heldighvis ikke førte frem. Resultatet var en knust politibil, Andre Durochers politibil. Ordensmakten ønsket å ha ubehagelige vitner på god avstand når de "håndterte" saken, men flere folk tokk seg opp på ett hustak og hadde fritt syn til politiets operasjon. Under den tiden som beleiringen varte foretok politiet ytterligere fire arestasjoner.
Rundt klokken 21.30 fant politimannen med de blankeste stjernene frem en megafon og lovte de gjenværende okkupantene fritt leide, dersom de kom ut med en gang. Og snart, etter å ha veivet et rødt flagg, kom seks personer klatrende ut av huset, mens tilskuerene på taket klappet og ropte "Solidaritet".
Det nye huset på Rachel Street er kjempestort, det har flere balkonger og utvendige trappeganger. Det inneholder massevis av forskjellige små og store rom, toaletter og bad, i tillegg til et stort kjøkken og et fryserom. Bygget ligger idyllisk til, omgitt av grass og trær, med en kolonihave på den ene siden - i motsettning til huset på Overdale Street, som var omgitt av skyskraper-hoteller og butikker. Det nye, ennå navnløse, huset skal aktivistene få beholde kostnadsfritt, varme og strøm skal også hjelpes på av de lokale myndigheter.
Folka er selvsagt euforiske i sitt nye fristed, hvor de har blit forespeilet selvstyre. Det er planer for å opprette kontormuligheter og lokaler for radikale aktivistgrupper, og et kjøkken for "Food Not Bombs". Det er alikevel grunn til å betvile borgermester Bourques motiver. Den smøre-myke holdningen skyldes utvilsomt det nært forestående valget i november. Det hadde rett og slett ikke sett pent ut med en konfrontasjon mellom politi og okkupanter med potensiell støtte fra velgerskaren. Kyniske røster har havdet at klimate vil kunne bli ett helt annet så snart valget er overstått. Det som er sikkert er at Bourque har indikert at ett samvirke, overvåket av myndighetene, bør være på plass innen to år.
Mye gjenstår å se, men enkelte forandringer har allerede funnet sted på plassen. Det gamle skiltet er nå skiftet ut med en stor knyttneve i sort og hvitt.